OM SKUTA

OM SKONNERTEN SVANEN Skonnerten ”Svanen” (LKXK) er en tremastet toppseilskonnert (”slettopper”) som ble bygget i eik og bøk, spesielt innrettet for frakt av trelast. Hun er ca 100 fot lang over dekket, hadde opprinnelig ikke motor installert og seilte under norsk, dansk og svensk flagg i Østersjøen, Nordsjøen og Skagerak og tidvis helt nord til Vardø. Hun er en typisk Svenborg- skonnert, som med sin runde hekk skiller seg fra Marstral-skonnertene som har flate akterspeil. Disse danskbygde fartøyene kalles ofte også ”Baltic Traders” og fantes i hundrevis i nordiske farvann og også i Atlanterhavsfart fra tidlig på 1800-tallet og helt frem til ca 1960. Da ”Svanen” ble bygget i 1916, var den første verdenskrig i full gang, og svært mange skip ble torpedert av tyske U-båter. Rederen som bestilte henne, ville derfor ikke koste på seg en kostbar maskin, så ”Svanen” ble et av de aller siste fartøyer som ble bygget i Danmark utelukkende for fremdrift med seil. Den danske forfatteren Carsten Jensen har i sin bok ”Vi, de druknede” (2006) skrevet meget livfullt og realistisk om livet i Svendborgs naboby Marstal og om bord i slike skonnerter. Aksel Sandemose har seilt et tokt over Atlanterhavet i et slikt skip og deler av det er med i boken ”Klabautermannen”. I 1962 ble ”Svanen”, som på denne tid hadde lite igjen av seilføringen, men i stedet en tung semidiesel maskin, lagt opp i Hamburgsund i Sverige. Like etter ble hun kjøpt av en norsk idealist, Inge Høy, som tok henne til Kristiansand og startet restaureringen av henne. Tanken var å tilbakeføre ”Svanen” til full seilføring og originalt eksteriør for øvrig, og så innrede under dekk til bruk som skoleskip etter modell av et dansk søsterskip, ”Fulton”, som allerede var i slik drift i regi av Nationalmuseet. Rundt 1970 var arbeidet kommet langt, men Høy maktet ikke å fullføre denne store oppgaven, og ”Svanen” ble kjøpt til Oslo i et samarbeid mellom helsedirektøren, Oslo Kommunes Ungdomskontor og Sjøfartsmuseet. " Hensikten av at fartøyet skulle seile med vanskeligstilt ungdom som et sosialpedagogisk tiltak, være en del av museets samlinger og ta en sentral rolle i museets formidlingsvirksomhet. Hensikten av at fartøyet skulle seile med vanskeligstilt ungdom som et sosialpedagogisk tiltak, være en del av museets samlinger og ta en sentral rolle i museets formidlingsvirksomhet. Etter utrolig mange krumspring og initiativ, personlige oppofrelser og garantier, bruk av personlige kontakter, gaver fra privatpersoner og redere og tilslutt bidrag fra Norsk Kulturfond og noe senere også fra Riksantikvaren var restaureringen og sertifiseringen endelig i orden. Driftsgrunnlaget kom i form av tilskudd fra Sosialdepartementet og Oslo Kommunes Ungdomskontor. ”Svanen” skulle seile med ungdom fra Oslo som et sosialpedagogisk tiltak etter dansk modell. 25. juni 1972 startet disse toktene, - dette året i alt 12 tokt med til sammen 330 ungdommer. Imidlertid oppsto det nye problemer. Maskinen som nylig var satt inn (en brukt motor på 180 HK) viste seg for svak og måtte skiftes. En brukt GM på 240 HK ble satt inn som erstatning. Sammen med kostbare pålegg fra Skipskontrollen i forkant av 1973 sesongen, kom utgiftene opp i en halv million, som man ikke hadde dekning for. Museumsdirektør Molaug stilte da tidlig i 1973 sitt hus i pant for restgjelden på en halv million kroner. Dermed kunne det på forsommeren gjennomføres et ”tiggertokt” langs kysten (Drammen, Arendal, Kristiansand). ”Svanen” ble vist frem i ferdigrestaurert stand, avisene skrev om fartøyet og gjester kom om bord. Det ble gitt penger i relativt beskjeden omfang helt frem til hjemturen da skipsreder Marlow Wangen i Arendal trådte til og ga en halv million. Dermed kunne ”Svanen” seile tok også i 1973, og har fortsatt med det kontinuerlig med unntak for ett år, - 2007. Tusenvis av ungdom i alderen 13-18 år har fått sin første opplevelse til sjøs som mannskap/elev om bord i ”Svanen”. Endringer i Oslos kommunestruktur og i skoleverket medførte imidlertid at toktene ble endret fra å drives primært ut fra sosialpedagogiske hensyn, til å gå inn i et mer generelt leirskoleopplegg i form av klasseturer. Fartøyet ble tidlig erklært verneverdig og var et av de aller første fartøy i Norge som fikk offentlig tilskudd til bevaring/restaurering slik antydet ovenfor. I dag er ”Svanen” mht rigg, seilføring og eksteriør for øvrig brakt fullstendig tilbake til den originale utformingen fra 1916. Men under dekk er lasterommet omgjort til en åpen banjer der 28 skoleelever kan få plass i hengekøyer. Det er innredet bad og toalettrom og noen lugarer for mannskapet for og akter. Riktignok er det fortsatt motor om bord, - det er bla a begrunnet i et krav fra Skipskontrollen. Men en moderne dieselmotor har altså erstattet den tunge, gamle semidieselen, og gjør at ”Svanens” seilegenskaper ikke blir negativt påvirket av maskinens tyngde. Båten har helt moderne navigasjonsutstyr, - samt rednings- og sikkerhetsutstyr for øvrig, - i overensstemmelse med Skipskontrollens forskrifter. ”Svanen” seiler i sommerhalvåret tokt, - vanligvis av varighet fra 5 til 12 dager, - i norske, svenske og danske farvann innenfor rammen av leirskoleopplegget, som klasseturer organisert av foreldre, eller som tokt for ungdom i samarbeid med Redningsselskapet og andre frivillige organisasjoner som Røde Kors. Toktsesongen begynner i mai og løper ut i september, men vi håper å forlenge den etter oppgraderingen som skal skje vinteren 2011/12. Mer som ”Svanen”: Se Bjørklund, J.: Tremaster under tre flagg, Oslo: Norsk Sjøfartsmuseums skrifter 46. 1995. ”Svanen” er i dag Norges eneste gjenværende, seilende handelsfartøy som har gått i internasjonal fart og har derfor stor historisk interesse.

SKIPPER ÅKE LINDHOLM

EPOST: ake@ssvega.no

TLF: 91548323

norsk maritimt museum
Bygdøynesveien 37
0286 Oslo
Norge KONTAKT ADRESSE

I

Trebåtfestival