Fartøyvern i Norge Interessen for fortidslevninger kan i Norge spores tilbake til opplysningstida i annen halvpart av 1700-tallet. Men først etter 1814 og under den nasjonale gjenreisningen som fulgte, skjedde det et gjennombrudd for vernearbeidet. Nasjonalromantikken og dens interesse for nasjonens fortid og de folkelige kulturverdiene ble et viktig redskap i arbeidet for å sikre det historiske og kulturelle fundamentet for den nyreiste norske statsdannelsen. I legitimeringsarbeidet grep samtida tilbake til kulturminnene fra storhetstida før foreningen med Danmark, og fant fram til stavkirkene som uttrykk for det genuint norske. Vikingskipene derimot, som kunne ha legitimert Norge som sjøfartsnasjon, lå fortsatt vel begravd og godt skjult i kongshaugene i Vestfold. Fortidsvernet ble fast forankret på landjorda. Kystbefolkningen derimot var utsatt for en vedvarende kulturpåvirkning fra andre land og kulturer, og det var fartøyene som brakte disse nye impulsene til landet. Skulle man finne tilbake til det rotekte norske, måtte man snu ryggen til havet og vende blikket opp mot dalstrøkene. Det første flytende fartøyet som ble søkt bevart var polarskipet "Fram". Begrunnelsen for å ta vare på "Fram" var først og fremst at det representerte en heroisk tid i norsk polarforskning og oppdagelse, gjennomført i en tid da det igjen var viktig å markere Norge som en selvstendig stat. I mellomkrigstida ble det tatt initiativ for å bevare ei seilskute som minneskute fra de hvite seils dager. I 1936 ble stålbarken "Lingard" bygd i 1892 ved Fevik Jernskibsbyggeri, kjøpt tilbake til Norge. Etter 2. verdenskrig ble skipet gitt i gave til Norsk Sjøfartsmuseum. Fartøyet var blitt nokså ramponert av tyskerne i løpet av okkupasjonstida og Sjøfartsmuseet så seg derfor ikke i stand til å bekoste de nødvendige reparasjoner og det nødvendige vedlikehold. Etter at en del innredning og utstyr var fjernet, ble fartøyet og dermed landets siste gjenværende skværrigger fra seilskutetida solgt til opphugging. Som så mange andre områder innen bevaringsarbeidet, var det frivillige krefter som først satte fartøyvernet på kartet for alvor. En håndfull entusiaster satte i gang på 1960-70 tallet med restaureringsarbeider. Interessen rettet seg først og fremst mot motoriserte skøyter og jakter, med tanke på tilbakeføring til seil, og mot de dampdrevne passasjerfartøyene som forsvant helt fra aktiv kystfart i denne perioden. Av de første beskrevne fartøyvernprosjektet kan nevnes R/S 1 "Colin Archer" som ble kjøpt til Oslo i 1962 og restaureringsarbeider igangsatt. Slupp "Courier" ble kjøpt til Holmestrand og restaureringsarbeider igangsatt i 1968. Året etter kjøpte Norsk Veteranskibsklub D/S "Børøysund", og i 1971 ble D/S "Kysten I" kjøpt til Tønsberg i forbindelse med feiringen av byens 1100-års jubileum. I løpet av 1970-årene var det vokst fram en grunnstamme på ca. 20 verneverdige fartøy. Fartøyvernet i Norge er grunnlagt på privat initiativ. Det kom ikke som resultat av at ansvarlige vernemyndigheter så at man var i ferd med å miste en helt sentral del av vår kulturarv. Et offentlig organ påtok seg likevel et betydelig økonomisk og administrativt ansvar i den første vernefasen, nemlig Norsk Kulturråd, som i perioden 1967 til 1978 bevilget ca 2 millioner kroner til bevaringsarbeidet. Det var også Kulturrådet som tok de nødvendige initiativer for å få vernearbeidet inn i fastere og mer organiserte former I 1977 nedsatte Kulturrådet det såkalte fartøyvernutvalget, som skulle utrede en rekke spørsmål omkring bevaring og bruk av gamle fartøy. Utvalgets viktigste konklusjon (1978/79) var at det offentlige måtte ta ansvar for bevaringen av en representativ grunnstamme av verneverdige fartøy. Foruten økonomisk tilskudd fra staten, måtte bevaringsarbeidet ta utgangspunkt i det personlige engasjement i fartøyvernmiljøene og at fartøyene skulle bevares gjennom aktiv bruk. Videre måtte fartøyvernet bygges på en faglig veiledningstjeneste som kunne sikre at prinsippene for et antikvarisk vern ble fulgt så langt som mulig. Til tross for at dette utvalget ble nedsatt etter oppfordring fra en rekke forskjellige departementer og nasjonale kulturinstitusjoner, ble utvalgets konklusjoner og tilrådinger ikke fulgt opp i det videre utredningsarbeidet om kulturpolitikken i 1980-årene. Noe kom det likevel ut av Fartøyutvalgets arbeid. I 1981 ble ansvaret for fartøyvernet lagt til Miljøverndepartementet, og fra 1983 ble det opprettet en egen post på Miljøverndepartementets budsjett med bevilgninger øremerket fartøyvern. Fartøyutvalget ble dessuten tillagt funksjon som rådgivende organ i fartøyvernsaker, og det ble opprettet en konsulentstilling tilknyttet Sjøfartsmuseet. I forbindelse med omorganisering av kulturminnevernet ble fartøyvernet overført til Riksantikvaren fra 1990.
les mer
her!
fartøyvern

Nasjonalromantikken og dens interesse for nasjonens fortid og de folkelige kulturverdiene ble et viktig redskap i arbeidet for å sikre det historiske og kulturelle fundamentet for den nyreiste norske statsdannelsen.

NORGES

SKIPPER ÅKE LINDHOLM

EPOST: ake@ssvega.no

TLF: 91548323

norsk maritimt museum
Bygdøynesveien 37
0286 Oslo
Norge KONTAKT ADRESSE

I

Trebåtfestival